Et folkesamvirke for Frihet, Likeverd og Rettferdighet i Norge

31. Aug. 2025 AV DAG HAUFFEN

Velkommen til Samvit

Det er tid for en folkebevegelse. Til et samfunn for menneskelig utvikling. Til bedring av de de sosiale og rettslige forholdene i landet. Til et felleskap hvor alle vil oppleve seg anerkjent som likeverdige. Samvit vil vise hvordan de demokratiske idealene frihet, likeverd og rettferdighet vil la seg realisere mellom alle.

Samvit er et ord som finnes både i de nordiske språkene og på Sanskrit. På Sanskrit viser samvit til hele spektret av kunnskap, fra informasjon til bevissthet, oppmerksomhet og den høyeste form for innsikt som leder til selvrealisering. Der kunnskap, viten, bevissthet, intelligens og forstand gir mot, kraft og makt til å oppnå endringer.

Vi inviterer alle som ser behovet for endringer til å bli med – unge og gamle, fagfolk og lekfolk, mennesker fra hele samfunnet. Samvit skaper arenaer for kunnskap, refleksjon, engasjement, beslutning, handling og måloppnåelse.

I dagens samfunn praktiseres demokratiet på en slik måte at vesentlige verdiprioriteringer som berører mange fattes av få. Regjeringen fremmer forslag, Stortinget vedtar og resten av befolkningen må bære konsekvensene. Dette er et system som åpner for et hierarki av makt, ikke på reell medvirkning. Systemet skaper økende urettferdighet og avmaktsfølelse hos befolkningen.

Vi ser at dette kan endres. Ikke ved å gi avkall på demokratiet, men ved å forstå demokrati i sin rette betydning som folkestyre. Da viser det seg at ideen om bruk av flertallsvedtak bare kan fungere riktig når det gjelder vedtak om lov som vil hindre uakseptable utsagn og handlinger. Dette er kun den ene siden av saken. Den andre siden er at betegnelsen demokrati gjennom lange tider har vekket de største idealer i menneskers hjerter. Hvor ordet demokrati har brakt håp om at frihet, likeverd og rettferdighet skulle bli rådende rett i forholdet mellom alle.

Hvorfor har ikke vår form for folkestyre, vår form for demokrati fungert? Hvorfor har ikke idealene har latt seg realisere? I stedet skjer dette oftere at statsmakten selv stadig oftere krenker så vel enkeltmenneskers som ulike grupperingers likerett til frihet, likeverd og rettferdighet.

I Store Norske leksikon finner vi Norges politiske styreform oppsummert i en setning: Norge er et parlamentarisk, demokratisk og enhetsstatlig konstitusjonelt monarki. Slik betegnes den styreformen som gjelder i dag. Av de ordene som Store Norske understreker gir noen av dem grunn til kritiske spørsmål. Hva innebærer betegnelsen enhetsstatlig? Enhetsstatlig vil si at statsmakten ikke begrenser seg til et statslivs rettmessige oppgave. Som er å vedta rettsregler og å skape eksekutive som kan handle mot personer som bryter reglene. I tillegg har den gjort seg selv til aktør i næringsøkonomisk liv. Og til selv å fastlegger arbeidsmåter for lærende virksomheter. Som hører til samfunnets åndsliv og ene og alene må organiseres av de som selv er virksomme for å løse denne særdeles utfordrende oppgaven.

Vi må skape en rettferdig og fornuftig fungerende statsmakt. En rettsstat som blir organisert på en slik måte at den ivaretar og begrenser seg til sin rettmessige oppgave, å hindre urett. Og som derved gjør det mulig å skape rasjonelle systemer for fornuftige og rettferdige verdiprioriteringer. Dette vil si arenaer som statsorganene ikke har makt over. Hvor det er de saksberørte mennesker og grupperinger som gjennom rettslig ledede dialogprosesser selv vil øke egen og hverandres bevissthet om konsekvenser og verdiforståelser. Noe som stimulerer til partenes egen og felles dom i saken. Et slikt prosessforløp er fullt mulig og vil etter hvert bli anerkjent som en selvfølge.

Et nytt demokratisk samfunn

I alle mennesker lever sansen for rettferdighet. Den er med oss fra barnsben og hele livet ut. Alle har denne sansen, den er den samme for alle. Når ene og alene befolkningens krav om rettferdighet vil bli lagt til grunn for lovgivningen vil retten føre til at frihet og likeverd kan realiseres. Vi vil få det rettferdige samfunnet vi ønsker, et menneskeverdig fellesskap for alle.

Samvit arbeider derfor for innføring av to enkle, men grunnleggende lover. Disse har karakter av «ny grunnlov». De vil sikre at frihets- og likeverds- forholdet mellom mennesker blir opprettholdt på rettferdig måte. Lovene er nødvendige for rettferdige løsninger ved verdikonflikter. Da så vel mellom enkeltpersoner som mellom interessegrupperinger som er sammensluttet på grunnlag av hver sine felles verdioppfatninger.

Når frihet og rettferdighet vil råde kan samfunnet utvikle seg i en ny retning: Til et samfunn for menneskelig utvikling. Til et samfunn av frie skapende og samvirkende mennesker. Med individer som fritt kan bruke sin fantasi, arbeidsglede og kraft til å løse reelle utfordringer.

Unødvendig byråkrati vil bli overflødig. Tiden og ressursene som frigjøres kan brukes til materiell og kulturell verdiskaping. Vi får et samfunn der alt praktisk og åndelig meningsfullt arbeid får høy status. Et fellesskap som bygges nedenfra og opp. Der mennesker opplever mer frihet, mer mening og mer tid til det som virkelig teller.

Som norsk initiativ står vi på skuldrene til dem som gikk foran oss

I 1974 startet Erik Dammann «Fremtiden i våre hender». Bevegelsen vekket stort engasjement, men idemessig og organisatorisk gav ikke initiativet varige svar på tidens utfordringer. På 1990-tallet tok han et nytt initiativ: «Forum for systemdebatt». Dette forsvant etter hvert ut av offentligheten. Sommeren 2020 ble det lansert et kraftfullt opprop for systemendring, men heller ikke dette vant riktig fotfeste.

Krisene er reelle – og systemskapte

Fra Fremtiden i våre hender ble det allerede sagt: «Vi lever i et system som er i ferd med å undergrave sitt eget grunnlag. Gode bestående sosiale forhold forvitrer. Naturgrunnlaget trues av overforbruk, rovdrift og forurensning. Artsmangfold forsvinner, matjord forringes, fiskebestander overbeskattes. Samtidig hoper det seg opp avfall og fremmedstoffer i naturen. Vi er en del av et økonomisk system som bygger på konstant vekst og uhemmet konkurranse. Dette systemet har vist seg ute av stand til å løse våre grunnleggende problemer. Det belønner profitt for enkelte fremfor fellesskap, og kortsiktighet fremfor helhetsforståelse.»

Det vi nå trenger, er en utviklingsmodell som oppfyller betingelsene for at alle etter evne vil kunne delta i samhandlinger, samvirke og samarbeid. En modell som ut fra sakens natur vil sette menneskelige og økologiske behov først. Et system som vil gjøre det mulig å leve meningsfulle liv i fellesskap med andre. Hvor alle vil kunne oppleve livsglede.

Det vi mangler er ikke vilje, men innsikt i hva som kan forandres, og hvordan dette faktisk kan skje. Her kommer Samvit inn. Vi vil skape forståelse for hvor dypt problemene stikker, og vi vil vise hvordan en ny og bedre samfunnsorden er mulig.

En visjon for fremtiden

Samvit beskriver et ideelt grunnlag for et mulig felles initiativ mellom flere. Forslaget som er satt frem av gårdbruker Dag Hauffen, Steinkjer. Det har oppstått som en reaksjon på Altakonflikten i 1981 og er inspirert av ord fra kunstneren Joseph Beuys: «Den fremtiden vi ønsker, må vi finne opp. Ellers får vi en fremtid vi ikke ønsker.» Dette er på linje med det Einstein klart påpekte: «Vi kan ikke løse problemer med den samme tenkningen som skapte dem.»

Dagens samfunn fungerer ikke bra. Det svikter veldig mange:

• De som sliter økonomisk.
• De som faller utenfor i skolen.
• De som rammes av uønskede naturinngrep.
• De som vil bidra, men hindres av unødige og generaliserende regelverk.

Vi trenger ikke resignere. Det finnes et bedre alternativ. Og det beste kan vi realisere sammen. Derfor: Velkommen til Samvit. Velkommen til fellesskapet. Vi kommer i gang!      

2/4

La oss begynne med Idealene

Et menneskeverdig samfunn i vår tid krever at frihet, likeverd og rettferdighet kan råde mellom alle. Siden den franske revolusjonen lever idealene frihet likhet og broderlighet som et håp i dypet av bevisstheten og hjertet.

Samvit viser at i et på riktig måte demokratisk organisert samfunn vil idealene fullt ut la seg realisere. Åndelig idemessig sett står vi på skuldrene av et initiativ fra slutten av den første verdenskrigen. Under betegnelsen «Dreigliederung» startet åndsforskeren Rudolf Steiner en sterk bevegelse i det sønderslåtte Tyskland. I flere år arbeidet mange med ham intenst for en samfunnsorganisering som kunne føre til realisering av idealene. Arbeidetkom i gang i flere land, i Norge under betegnelsen «Tregrening». Det besto et håp om å oppnå gjennomslag, men makten som lå i politikernes gamle tankebaner viste seg for sterk. Rundt om i verden består det allikevel grupper som ser potensialet og holder ideene i live.Tregrening

Organisasjonsmodellen «Dreigliederung» er genial. I stedet for en enhetsstat som rår i dag kan det skapes tre ulike beslutningsfora som fungerer i samspill. Dette er å forstå på lignende måte som at tre forskjellige musikkinstrumenter kan spille sammen i en trio. Betegnelsen Dreigliederung lar seg ikke oversette til norsk. Det norske ordet tregrening vekker bilde av en trestamme hvor grenene spriker fra hverandre. Med referanse til musikkverden fungerer ordet TRIO bedre. Da er det tale om tre ulikebeslutningsfora som ut fra allmenne menneskelige interesser vil utfylle hverandre og opprettholde en god sosial organisme.

Vi kan se at all interesse fordeler seg på tre ulike interessefelt eller livsområder. Instrumentene for en trio mellom de de tre livsområdene kan kort betegnes.

• Åndsliv – hvor frihet, individuell utvikling og verdivurdering er det bærende.
• Næringsøkonomisk liv – hvor søsterlig-broderlighet er vesentlig for beslutningsmåten.
• Rettsliv – hvor rettsfølelse, hensyn, likeverd og gjensidighet må råde.
  

Åndsliv

All bevisst og meningsfull virksomhet er betinget av at vi ikke bare er legemlige skapninger. Gjennom vår jeg begavede tenkende, følende og villende virksomhet realiserer vi oss som åndelig virksomme. Som åndsvesen skaper vi åndsliv og åndsverk. Her vil frihetens ideal kunne gjøre seg gjeldende.

Skapende åndsliv realiserer seg gjennom læring og menneskelig utvikling på alle plan. Dette skjer fra barns fødsel av og livet ut. Åndsliv skaper ikke materielle objekter. Men det skaper forutsetning for fornuftig materiell og åndelig verdiskaping gjennom evneutvikling, kunnskap, ideutvikling, vitenskap, kunst og religion. Åndsliv er forutsetningen for at fornuft og rettferdighet også vil gjøre seg gjeldende innen rettslivet og innen det næringsøkonomiske livet. Rasjonell virksomhet innen det næringsøkonomiske livet skaper forutsetninger for at befolkningen kan bruke tid og pleie et kulturskapende rikt åndsliv.Næringsøkonomisk liv.

Som legemlige skapninger er vi født inn i og er selv del av den fysisk materielt sansbare verden. På dette livsfeltet oppstår det næringsøkonomiske livet. Dette realiserer seg gjennom materiell verdiskaping og utnyttelse av verdiene gjennom forbruket. Oppgavene løses gjennom organisering av produksjonsledd, omsetningsledd og forbrukerledd.

Ved å skapes assosiative forum mellom representanter fra alle tre ledd får forbrukere mulighet til å drøfte behov og betalingsevner med representanter fra både produksjons- og distribusjon og omsetningsvirksomhetene. Slike drøftinger skaper saklig bevissthet om gjensidig avhengighet og om de praktiske og økonomiske utfordringene som gjør seg gjeldende for partene.

Assosiativt organisert kan det næringsøkonomiske livet bidrar til menneskeverdig virksomhet. Hvor gjennomsiktige rettferdige sosiale og økonomiske forhold åpner for at søsterlig- broderlighetens ideal kan gjøre seg gjeldende.Rettsliv

Rettsliv er det tredje livsområdet. Rettslivet skiller seg fra åndsliv og næringsliv, slik jeg har beskrevet dem ovenfor. Grunnlaget for rettslivet er menneskets iboende rettsfølelse. Rettsfølelsen kan også betegnes som sansen for rettferdighet.

Sansen for rettferdighet er medfødt og allmenn; den er tilstede i hvert menneske. Den gjør seg gjeldende fra tidlig barnsben og livet ut. Alle mennesker er bærere av denne sansen, det er likt for alle. På tvers av andre ulikheter opplever alle behov for en god rettsordning. Dette viser at rettsfølelsen er det som gir grunnlag for en felles interesse som er samfunnsdannende. Alle ser verdien av en god rettsordning. Likeverdets ideal er gjelder her. Vi vil vise at demokratiet rett forstått vil løse denne oppgaven.

3/4

Motivasjon

Hva er grunnlaget for motivasjon på åndslivets og på det næringsøkonomiske livsfeltet? Her må jeg vise til bruk av ord. Det er verdier og verdioppfatninger som ligger til grunn for interesser. For begge livsfelt oppstår interessene ut fra verdioppfatninger. Dette betyr at åndsliv også er virksomt i det næringsøkonomiske livsfeltet. Fra den minste til den største sak kan vi si: Motivasjon til handling ligger i forhold som den besluttende person har dannet seg forestillinger om, som handlingen kan virkeliggjøre, og som personen anser for å være av større verdi enn forholdene slik de vil bli, dersom handlingen ikke finner sted. Å bli motivert ut fra verdioppfatning betyr ja.

På rettslivets felt oppstår motivasjon på en annen måte. Her kommer det an på hensyn, rettsfølelsen, sansen for rettferdighet. Denne reagerer dersom konsekvensen av en person eller en gruppes handlinger uten aksept skader eller ødelegge noe som er av vesentlig verdi for annen berørt part. Da reagerer rettsfølelsen. Den sier nei. Å bli motivert ut fra rettsfølelsen betyr nei. Å bli klar over denne forskjellen har avgjørende betydning for å forstå demokratiet.

Hos normale mennesker reagerer rettsfølelsen på to forhold. Det ene ved brudd på frivillig inngått avtale. Det andre, omfattende forstått er ved krenking av noen som ut fra sin natur eller under rådende omstendigheter er vergeløse. Under noen omstendigheter gjelder dette også overfor dyr.

Hva rettsfølelsen hos den enkelte reagerer på kommer til utrykk som rettsoppfatning. Ved tanken på om en kritisk situasjon innebærer urettferdighet eller ikke høres ofte ulike meninger. Folk har noe ulike rettsoppfatninger. Samtaler og vurderinger av slike spørsmål er viktige. Det erfares hva andre mener om hva som er urett. Dette fører i retning av forlik hen imot en allmenn rettsoppfatning.

Lovgivning

Lovtekstene må gå et skritt videre. Rettsoppfatninger som skal gjelde likt for alle må fastlegges som lov. Det fulle forliket mellom folks rettsoppfatninger skjer ved hjelp av den demokratiske beslutningsprosessen. Først har hvert myndig samfunnsmedlem rett til å velge den personen eller valgbar gruppe som i størst mulig grad representerer ens egen rettsoppfatning. De valgte representantene til Stortinget drøfter lovformuleringer for aktuelle endringer og vedtar gjennom flertall. Slik blir lovene forlik om det som er de mest mulige allment gjeldene rettsoppfatninger i tiden.

Lovtekstene vil ikke fullt ut kunne samsvare med alles meninger. Men de forskjellene som naturlig nok vil kunne spores er i bare liten grad individuelt betinget. Forskjellene ligger i at folk har ulike grenser for toleranse før rettsfølelsen reagerer med et nei. Disse grensene ligger normalt ikke så langt fra hverandre. Derfor kan alle akseptere de lovene som blir vedtatt. Det vesentlige som ligger til grunn for lovgivningen er rettsfølelsen som er den samme hos alle. Det demokratiske beslutningssystemet skaper slik et forlik om lovendringer som berører alle i samfunnet.

Rettsordning.

Formålet med en rettsordning er å beskytte mennesker mot ord og handlinger som krenker rettsfølelsen. Dagens straffe- og avtalerett evner til en viss grad å motvirke iøynefallende urett. Men den takler ikke situasjoner når handlingsinitiativer erklæres å være av samfunnsmessig nytte og verdi. Dagens enhetsstat bruker da det lovgivende flertallsorganet Stortinget til å dømme i konflikter som gjelder ulike verdioppfatninger. Dette er feil bruk av demokratiet, noe som har katastrofale konsekvenser. Men fordi Stortinget er et lovgivende organ får beslutningene lovs kraft. Det blir straffbart å virke mot det som har fått Stortingets tillatelse.

Realisering skjer ofte ved bruk av, ofte mot vel begrunnede innvendinger både fra forskning og erfaringer. På denne måten utøves det katastrofale krenkinger av enkeltmennesker og grupperinger med andre verdioppfatninger. Dette skjer selv om de ufrivillig berørte kan føre bevis for at konsekvensene innebærer tap av mer vesentlige verdier enn det som skapes. Av utallige eksempler kan det nevnes et par kjente konflikter. Det tillates gruvedumping i Repparfjorden. Anlegg av naturraserende vindparker. Nedbygging av store arealer god matjord ved Ørland flyplass for mer plass til opprusting. 

4/4

Ett frihetlig, likeverdig og rettferdig fungerende rettssystem

Med en grunnlov som oppretter en rettsstat vil statsdiktaturet avvikles. Dette vil føre til en ny og positiv utvikling på åndslivets virksomhets felt. Nyskaping behøves på alle plan. Mellom annet vil flere frie grupper av sakkyndige personer kunne arbeide fra bunnen av og oppover med spørsmål om læring innenfor alle systemene for undervisning.

Innen det næringsøkonomiske systemet vil representanter for forbrukerinteresser danne forum hvor alle tre ledd, produksjon, omsetning og forbruk ganske enkelt kan danne assosiativt organiserte verdisamvirker. Dette er åndslivsorganer for bevissthetsøkning. Hvor utfordringer som gjelder både behov, varekvaliteter, produksjonsmuligheter og produsent og omsetningsleddets priser kan drøftes og avtales mellom representantene fra alle tre ledd.

På begge disse feltene vil nye beslutningssystemene på naturlig måte komme til å samsvare med de idealene som er aktuelle på sitt felt.

Konsekvens og verdikontroll

På grunnlag av tenkning og verdiopplevelse vil hvert menneske eller bestemt interessegruppe være sin egen instans for konsekvens og verdikontroll. Men alminnelig livserfaring har lært oss noe. Dette er at når det gjelder et initiativ som kommer til å endre forhold med store og vidt favnende konsekvenser vil det enkelte individ eller ensidig interessegruppe alene ofte ta feil. Andre kan se at en beslutning ikke var basert på omfattende overblikk. Bevissthet om vesentlige konsekvenser har manglet. Dette er ikke bare en tragisk mulighet, dette er noe som ifølge allmenn erfaring ofte skjer..

De som mener å ha gode grunner for å betvile at initiativtaker har hatt tilstrekkelig bevissthet om konsekvenser og verdier må kunne kreve at initiativet skal behandles i en Totalinstans for konsekvens og verdikontroll, eller kalt Realitetsinstans for konsekvens og verdierkjennelse, eller Fellesinstans for konsekvens og verdivurdering. Dette vil kunne skje under rettslige rammebetingelser som er de sammen som er beskrevet i egen utredning som blir kalt Om den nye sivil eller privatretten.

Er det mulig å beslutte ut fra alle tenkbare konsekvenser av betydning? Dette kan neppe oppnås hundre prosent, men må være en målsetting. Begge eller alle berørte partene vil bidra med sine erfaringer og sin viten om saksforhold. Det vesentlige er å oppnå en slik grad av felles og omfattende bevissthet at alle vesentlige konsekvenser som har betydning kommer til syne. På dette grunnlaget kan verdien for de berørte partene vurderes. Dette gir basis for en felles erkjennelse av hva som er en fornuftig og rettferdig løsning.

Allerede før en lovgivning har gitt den svakeste parten rett til å kreve en slik rettsprosess vil det sivile samfunnet kunne ta fatt i saken. Med interesse og initiativ vil tenkende mennesker når som helst kunne opprette et system for parters felles instans når det oppstår en sak som gjør en slik kontroll aktuell. Den parten som befinner seg i fare for å bli overkjørt vil gjennom denne instansen kunne kreve at den sterkeste parten deltar i kontrollen. Denne blir i funksjonsmåten å innrette med de samme rammer som gjelder for den nye sivilretten. Hvor en saklig ført dialog mellom partene klargjør konsekvenser og hvilke verdier som er de vesentligste.

Selv om det ennå i dag mangler en lovhjemmel vil den svakeste partens krav om prosess føre til at den sterkeste av partene miste sin moralske legitimitet dersom den nekter å delta. Maktbruk vil da bli sett og erkjent som direkte overgrep mot en svakere part. 

Flere Artikler: